onsdag 29. juli 2009

Sykkeltyveri!


I går kl 2140 låste jeg sykkelen min utenfor Lyder Sagens gate. Jeg låste den fast rett utenfor leiligheten til PK, der jeg skulle henge ut en time før vi skulle videre på Garage. Jeg låste den fast i et gjerde, sammen med sykkelrammen og bakdekket. Jeg dobbeltsjekket at alt var låst sammen før jeg gikk inn. Det pleier jeg å gjøre.

Etter en times tid stakk vi ut. Da ser jeg at sykkelen min er borte, og at de som har tatt den har satt igjen en annen sykkel til meg, ulåst. For en god gjerning! Ikke bare tok de min 3 måneder gamle sykkel, de satt igjen et vrakgods til meg også! Happy fucking birthday!!
Hadde de bare tatt et dekk eller setet eller lykten min, men når du faen meg står og klipper av hele låsen og stikker av med hele sykkelen, da snakker vi organisert kriminalitet. Og det suger så jævlig balle at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!

Faen!

Jeg håper de som har stjelt den kræsjer med en dampveivals og blir i ett sammen med nylagt asfalt!! Jeg håper også at hunden til ungen deres dør.

Hva i helvete skal man egentlig gjøre, når det tydeligvis ikke hjelper å låse sykkelen sin?! Til min neste sykkel skal jeg anskaffe alarm, 10 mopedlåser og en device som gjør at når man tar på sykkelen, så får man så mye støt at man besvimer. Blir den også stjelt, så er det vel ikke meningen at jeg skal eie en sykkel. Da får jeg begynne på lappen.

søndag 19. april 2009

Ninas ikke like-liste!

Tenkte jeg skulle poste en liste med hverdagslige ting som jeg syns er utrolig kjipe! Her er de jeg kom på i farten:

* Når man spiser kyllingvinger, og all driten havner under neglene, sånn at de får sånn oransjefarge som ikke går vekk!

* Når toalettpapiret vender inn mot veggen.

* Når man prøver å få den andre delen scartkabelen fra dvd-spilleren inn bakpå tven. Hvorfor finner ingen opp et tv med trådløs scart? Eller scartinngang på siden?!

* Når man myser så mye i sola at eyelineren blir smudget all over the face!

* Når man prøver å se noenlunde bra ut på et bilde, men aldri får det til.

* Når folk snakker for mye om seg selv.

* Når folk avbryter deg når du endelig har fått kommet til ordet.

* Miljøagentene-reklamene. Jeg blir ikke sint, bare veldig veldig psykopat.

* Gudfaren filmene. Totally boring!

* Verdensmestere. Av typen skrytepave.

* Rånere/gatebiler. Finnes det noe mer harry? Nei! Jeg har sett trøndere som er mindre harry.

* Råne/gatebilhumor. Totally lame. Sånne som syns promp og bæsj er hysterisk. Og Bob Saget!

* VELtrente folk. Æsj. Magemuskler er så jævlig oppskrytt!

* Miami Ink. Lame folk, lame tatoveringshistorier.

* Gravid-hårknuten. Eller bibliotekar-bun. Fysj!

* Eksen til kjæresten. Emo jente som slenger drit om nye kjæresten hans. Jeg er hvertfall tynn.

* Paradise Hotel. Fy faen i helvete!

* Overdreven bruk av !!!!!!!!!!! og ?????????? og .........

* Emostilen. Påtegnede øyenbryn og grønt hår, liksom? Stop whining and get a job!

* Jenter som ikke kan sminke seg. Spesielt gjelder dette for øyenskygge og brunkrem-kant.

* Når klær og sko i min størrelse er utsolgt.

* Jobben min. All drittslengingen hvertfall!

* Å glemme mobilen min. Da er plutselig klokken min borte også!

* Folk som aldri skjønner poenget. Å forklare en vits blir bare helt feil!

* Allsang på Grensen. Alt er feil. Syngingen, folk som vugger, klapper og synger med, og ikke minst programlederne. *barf-barf*

* Dansing. Takler det ikke!

* Hunder med klær. Skaff deg en BABY å kle opp i stedet!

* Når kubbelyset er brent ned, men det er fortsatt 10 kg stearin igjen rundt.

* Flisete negler. For de skraper når du klør deg, eller riper opp nylonstrømpebuksene.

* Kø-kulturen i Norge. Er det rart det er krig i verden?!

* Alle reklamepausene på TV3 og Discovery Channel!

* Min dårlige selvtillit.

mandag 30. mars 2009

Rosa Sløyfe

Enkelte ting er for meg lett å fortrenge. Andre ting sitter som støpt i hukommelsen.
Den telefonen jeg fikk av mamma i fjor vår er en av dem som aldri kommer til å bli glemt.

Jeg hadde senvakt på jobb, og det var en ganske rolig kveld. Plutselig ringer mobilen. Jeg legger fra meg vaskehanskene på badet og tar telefonen.
Jeg står på badet jeg holdt på å rengjøre. Vi snakker først som normalt; jeg klager på de dumme senvaktene mine, og hun forteller om sin nye jobb på Kalvatræet SFO.

Mamma sin 50 årsdag - juni 2007

Så forteller hun at hun har vært hos legen. Hun h
adde kjent en klump i brystet kvelden før, og var veldig nervøs på hva dette var for noe.
Hun ringte legen morgenen etter og fikk time samme dag.
Han kunne bekrefte at det var en klump i venstre bryst, og bestilte time til henne på Haukeland for å sjekke hva det kunne være.
Det kunne jo være en fettklump for alt vi visste.


Mens mamma fortalte dette, måtte jeg sitte meg ned. Beina klarte ikke stå mer. Jeg klarte å la være å gråte, mest fordi mamma ikke gråt, og litt fordi jeg var redd for å møte en hotellgjest i gangen som skulle se meg gråte og med sminke rennende nedover hele ansiktet.

Etter vi la på, gikk jeg inn på personaltoalettet, rullet ut en meter og to med toalettpapir og knakk sammen.

5 minutter senere, klarte jeg å roe meg ned. Resten av kvelden på jobb gikk fint, men jeg hadde mamma i bakhodet hele tiden.
Da jeg kom hjem og fortalte det videre til Øyvind knakk jeg sammen igjen. Men det hjalp meg veldig å gråte og snakke om det, selv om jeg ikke fortalte om dette til vennene mine. Det kunne jo v
ære falsk alarm, en fettklump eller noe. Ingen vits å lage noe oppstyr da.

Så kom dagen, 2 uker etter. Dagen vi fikk beskjed om at det var funnet kreft i ene brystet. Jeg var nok en gang på jobb, denne dagen tidligvakt. Jeg ringte mamma i halv elleve tiden, for jeg visste at i dag kunne svaret på prøvene være klare.
Da jeg spurte om hun hadde snakket med legen, begynte mamma å gråte.


"Det var kreft", sa hun.

Jeg klarte ikke fokusere, sa bare noe overfladisk som "Huff
da, men det kommer til å gå fint!"
Jeg var helt i sjokk. Jeg tenkte på henne hele dagen. Var sint på meg selv som ikke kunne gråte litt for henne engang!

Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne få fram en eneste følelse. Tenkte på mammaen min som satt hjemme og ble trøstet av pappa, og på hva som kom til å skje framover. Men jo mer jeg tenkte på det, jo mer distansert ble hele greien. Det ble akkurat som jeg dagdrømte om noe forferdelig, samtidig som jeg skjønte at det ikke skjedde i virkeligheten. Men det gjorde det jo.

Heldigvis ble kulen (liker ikke å si 'svulst'. Det er et altfor vemmelig ord) oppdaget såpass tidlig, så de slapp å fjerne hele brystet. Etter å ha sjekket en lymfe under armen, kunne de fortelle at kreften ikke hadde spredd seg. Heldigvis. Så da skulle det holde med stråling, og hun slapp cellegiftkur.
Men så fant de ut, noen uker etter operasjonen, at det var forstadier til mer kreft inni brystet, så de måtte fjerne hele allikevel. Og hun måtte begynne på en 3 måneders cellegiftkur.

Mamma - august 2008

Mamma måtte på Haukeland hver 3 uke for å få ny dose med cellegift. Jeg fikk være med ene gangen. Var ganske fint å være med å se hvordan det hele foregikk, og stille spørsmål til sykepleierne der, som var utrolig hyggelige!
Cellegiftkurene gikk forholdsvis ganske bra, på det verste var hun dårlig nesten en uke, men ellers bare 1-2 dager. Tror det gikk litt over en måned, så begynte håret på hodet å falle av. Da var det fram med
klippemaskinen og hodetørkle. Mamma og pappa var på hytten alene da dette skjedde, og et par dager etterpå kom hele familien vår opp på hytten for å spise rømmekolle. Det var ganske rart å se mamma uten hår, men på langt nær så rart som jeg hadde tenkt det. Hun er nydelig uansett!
Hun mistet det meste av hår på hodet og begge øyenbrynene, mens øyevipper og armhår fikk hun beholde. Så HELT Frode Alnæs ble det ikke! ;)


I Oktober/November var siste cellegiftkur unnagjort, og til juletider begynte håret å vokse ut igjen. Noe mamma ikke helt likte, siden det som vokste ut var grått!

Pappa, mamma og Markus - julaften 2008

Hun var sykemeldt fra ca. april til februar, så nå synes hun det er kjempekjekt å være tilbake på jobb, selv om det kun er 2 timer dagen, 4 dager i uken. Hun blir fortere sliten nå enn før, så legen lar henne ikke få jobbe lengre enn det helt ennå.
Og stort sett har hun det veldig fint, til tross for perioder der tankene kan bli litt negative. Men det skulle bare mangle!
Mamma har vært helt fantastisk gjennom alt dette, og jeg skjønner ikke hvordan man kan være så utrolig positiv som hun har vært mens det stod på som verst.

Hun er virkelig mitt store forbilde og verdens beste mamma som jeg er så uendelig, forferdelig glad i!

Her kan du lese mer om brystkreft, eller gi din støtte til kreftforskning:
http://www.kreftforeningen.no/



tirsdag 24. februar 2009

Frivillig barnløs og frivillig ugift. Ja, de finnes!

Nå tror du sikkert det har klikket for meg, det tror hvertfall de fleste.. Men: jeg har ikke lyst på barn.

Hver gang jeg forteller dette til noen, blir de helt månebedotten og sier jeg kommer til å skifte mening snart..
Og de blir like forbauset når jeg svarer "Nei, jeg gjør ikke det!"
Og det er så sykt vanskelig for noen å forstå! Og misforstå.. For mange tenker at siden jeg ikke vil ha barn, så er det vel fordi jeg hater dem.

Jeg er utrolig glad i unger.. Faktisk noe av det beste som har skjedd var at Markus, nevøen min, ble født. Jeg grein i sikkert en halvtime da Sandra fortalte hun var gravid. Du kan doble det da han ble født!

Men nå har jeg vel egentlig kommet fram til, gjennom mange års "forskning" at jeg ikke vil ha barn. Ever.

Jeg leste en reportasje i et blad om folk som er frivillig barnløse, og jeg kjente meg så utrolig godt igjen hos dem... Alle sammen elsker unger, og en av dem jobber til og med i barnehage, men kan aldri tenke seg barn selv. Helt normale mennesker altså, bare uten barn. Men det rare er at vennene deres kaller dem egoister på grunn av deres frivillige barnløshet!
Onkelen min har hatt samboer siden jeg var liten. De har ikke barn, og jeg ville aldri kalt dem egoister! Hvorfor skal frivillige barnløse være mer egoister enn andre? Det handler bare om hva man føler er riktig og hva man vil! Jeg synes ikke man skal få barn bare for å glede andre, man må ville det helhjertet!

Jeg har heller ikke noe behov for å gifte meg. Er jeg en egoist da, siden jeg ikke vil det? For det er mange av dem som ikke skjønner det heller... "HÆ, vil du ikke gifte deg??" Eller: "Men tenk på den fine diamantringen da?!"
De som kjenner meg, vet at jeg aldri kunne tenkt meg diamanter eller dyre smykker. Jeg synes ikke det passer meg, og dessuten hadde jeg vært dritnervøs for å bli ranet.

Lenge leve juggel fra H&M!

Lenge leve birth control!

søndag 4. januar 2009

Jepsi Pepsi Max

Januar er vel årets slanke-måned. Nå skal alt julefettet vekk. Nå er liksom alle ekstra tykke og fæle!
Absolutt alle kvinne- og husmormagasiner har en forside med et målebånd og noe med ordet slanking i seg. "Spis deg slank", "meditèr deg slank", "tenk deg slank", "spå deg slank" og denslags.

Men så er det noen som tyr til metoden "drikk deg slank". Og da tenker jeg umiddelbart på vann.
Det finnes jo ikke noe mer naturlig. Kanskje den eneste tingen i verden som ikke kommer i pulverform!
Men nei. De som skal drikke seg slank, de går rundt med Pepsi Max i vesken. Den "sunne" brusen...

Okei, mange drikker den ikke for å slanke seg, men fordi de synes den er god. Hvorfor, aner jeg ikke. Den smaker jo hesteballe-hår!
Men de som drikker den for å slanke seg... Jeg merker jeg blir litt oppgitt og irritert allerede.
Pepsi Max er kanskje sukkerfri, men den inneholder kunstig søtstoff! For noen kan kunstig søtstoff ha en motsatt slanke-effekt: Kroppen forventer at den skal få sukker, og produserer mer insulin, som kan hemme fettforbrenningen. Mange blir faktisk mer sulten av å drikke Pepsi Max.
So there you have it! Pepsi Max gagner ikke noen! ;p

Skal du slanke deg, drikk vann! Skal du ikke, nyt en Cola! ;)


tirsdag 30. desember 2008

Nyttårsaften - verdens mest opskrytte fest!


Jeg husker før i tiden... Hmmm... Det vil si, da jeg var 18 år, da gledet jeg meg sinnsykt til nyttårsaften!
Bare tanken på å endelig få feste med venner og drikke seg dritings den kvelden, UTEN foreldre, var helt utenojordisk wünderbar!

Så dro vi da, meg og min kusine, til arna på hjemme alene fest. Og han som hadde festen var tydelig skit-nervøs, for det eneste han gjorde på festen var å fortelle hvor dyr og sinnsykt antikk de møblene vi satt i var, og at vi helst ikke måtte lage rumpemerker i dem. Greit nok, vi var forsiktige. Vi var også dritlei hele fyren som bare maste.
Det hele toppet seg da min kusine hadde tatt seg en dram og to for mye.
Hun løpte ut på kjøkkenet og spydde i vasken.
Da klikket det for hjemme-alene-fest-masekråke-gutten. Han ble så forbanna og skjelte ut min kusine, for han måtte jo vaske vekk spyet hennes. Som havnet i kjøkkenvasken!
Så jeg klikket tilbake. Nok er nok! Hele kvelden hadde han klaget og mast... Jeg bannet og steikte som jeg aldri har gjort før, og ringte sjåføren vår, så vi ble hentet.

Etter den gangen har jeg ikke hatt noen store forventninger for nyttårsaften. De gøyeste festene er jo de som er ellers i året!

Godt nyttår, godtfolk! :)

søndag 28. desember 2008

Fest og sånn....

Det er ikke ofte jeg arrangerer noe form for fest/vorspiel, så når jeg først gjør det og har invitert masse folk som skal komme, så gleder jeg meg kjempemasse! :) Men jeg tror jeg har en tendens til å glede meg litt for mye.

For det som har skjedd de siste gangene jeg har arrangert noe, er at folk ikke kommer.
Som i går, da 12 venner av meg hadde takket ja til å komme. Det var 5 stk som kom...


Og sånn skjer hver gang! Selvfølgelig skjønner jeg dem som ligger hjemme med feber og influensa, men det å gi beskjed om det 2 timer før vorspielet skal begynne, det får meg til å tenke.. Er de egentlig syk? Eller er det meg det er noe med? Jeg mener, de må jo ha vært syk hvertfall hele den dagen, og kanskje noen dager før det også.. Så hvorfor gi beskjed om det rett før de egentlig skulle vært på vorspielet??
Det var det 2 stk som gjorde i går. De ble tilsammen 5 personer, med kjæresten/vennene de skulle ta med.

Så har du den som takket ja til å komme, men som aldri dukket opp med kjæresten sin. Og den som plutselig ikke gadd å komme allikevel.
Er jeg virkelig en så kjedelig person å dra på vorspiel til?? Jeg bor 20 minutters gange fra sentrum, så det kan ikke være avstanden som er noe problem.

Uansett, vorspielet var kjempekoselig! Jeg koste meg masse :) Og jeg liker å tro at de som kom, kom på egen fri vilje og ikke fordi de følte de måtte.
Byturen var også knallmorsom, men da jeg kom hjem, riktignok med en del alkohol i blodet, ble jeg ganske lei meg.
Jeg har funnet ut at jeg skal legge skoene på hyllen, kaste ballen videre, og la andre ta seg av vorspiel fra nå av.

Elvisly Yours; Nina!