Rosa Sløyfe

Enkelte ting er for meg lett å fortrenge. Andre ting sitter som støpt i hukommelsen.
Den telefonen jeg fikk av mamma i fjor vår er en av dem som aldri kommer til å bli glemt.

Jeg hadde senvakt på jobb, og det var en ganske rolig kveld. Plutselig ringer mobilen. Jeg legger fra meg vaskehanskene på badet og tar telefonen.

Jeg står på badet jeg holdt på å rengjøre. Vi snakker først som normalt; jeg klager på de dumme senvaktene mine, og hun forteller om sin nye jobb på Kalvatræet SFO.

Mamma sin 50 årsdag - juni 2007

Så forteller hun at hun har vært hos legen. Hun hadde kjent en klump i brystet kvelden før, og var veldig nervøs på hva dette var for noe.
Hun ringte legen morgenen etter og fikk time samme dag.
Han kunne bekrefte at det var en klump i venstre bryst, og bestilte time til henne på Haukeland for å sjekke hva det kunne være.
Det kunne jo være en fettklump for alt vi visste.

Mens mamma fortalte dette, måtte jeg sitte meg ned. Beina klarte ikke stå mer. Jeg klarte å la være å gråte, mest fordi mamma ikke gråt, og litt fordi jeg var redd for å møte en hotellgjest i gangen som skulle se meg gråte og med sminke rennende nedover hele ansiktet.

Etter vi la på, gikk jeg inn på personaltoalettet, rullet ut en meter og to med toalettpapir og knakk sammen.

5 minutter senere, klarte jeg å roe meg ned. Resten av kvelden på jobb gikk fint, men jeg hadde mamma i bakhodet hele tiden.
Da jeg kom hjem og fortalte det videre til Øyvind knakk jeg sammen igjen. Men det hjalp meg veldig å gråte og snakke om det, selv om jeg ikke fortalte om dette til vennene mine. Det kunne jo være falsk alarm, en fettklump eller noe. Ingen vits å lage noe oppstyr da.

Så kom dagen, 2 uker etter. Dagen vi fikk beskjed om at det var funnet kreft i ene brystet. Jeg var nok en gang på jobb, denne dagen tidligvakt. Jeg ringte mamma i halv elleve tiden, for jeg visste at i dag kunne svaret på prøvene være klare.
Da jeg spurte om hun hadde snakket med legen, begynte mamma å gråte.

"Det var kreft", sa hun.

Jeg klarte ikke fokusere, sa bare noe overfladisk som "Huff da, men det kommer til å gå fint!"
Jeg var helt i sjokk. Jeg tenkte på henne hele dagen. Var sint på meg selv som ikke kunne gråte litt for henne engang!

Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne få fram en eneste følelse. Tenkte på mammaen min som satt hjemme og ble trøstet av pappa, og på hva som kom til å skje framover. Men jo mer jeg tenkte på det, jo mer distansert ble hele greien. Det ble akkurat som jeg dagdrømte om noe forferdelig, samtidig som jeg skjønte at det ikke skjedde i virkeligheten. Men det gjorde det jo.

Heldigvis ble kulen (liker ikke å si 'svulst'. Det er et altfor vemmelig ord) oppdaget såpass tidlig, så de slapp å fjerne hele brystet. Etter å ha sjekket en lymfe under armen, kunne de fortelle at kreften ikke hadde spredd seg. Heldigvis. Så da skulle det holde med stråling, og hun slapp cellegiftkur.
Men så fant de ut, noen uker etter operasjonen, at det var forstadier til mer kreft inni brystet, så de måtte fjerne hele allikevel. Og hun måtte begynne på en 3 måneders cellegiftkur.

Mamma - august 2008

Mamma måtte på Haukeland hver 3 uke for å få ny dose med cellegift. Jeg fikk være med ene gangen. Var ganske fint å være med å se hvordan det hele foregikk, og stille spørsmål til sykepleierne der, som var utrolig hyggelige!
Cellegiftkurene gikk forholdsvis ganske bra, på det verste var hun dårlig nesten en uke, men ellers bare 1-2 dager. Tror det gikk litt over en måned, så begynte håret på hodet å falle av. Da var det fram med klippemaskinen og hodetørkle. Mamma og pappa var på hytten alene da dette skjedde, og et par dager etterpå kom hele familien vår opp på hytten for å spise rømmekolle. Det var ganske rart å se mamma uten hår, men på langt nær så rart som jeg hadde tenkt det. Hun er nydelig uansett!
Hun mistet det meste av hår på hodet og begge øyenbrynene, mens øyevipper og armhår fikk hun beholde. Så HELT Frode Alnæs ble det ikke! ;)

I Oktober/November var siste cellegiftkur unnagjort, og til juletider begynte håret å vokse ut igjen. Noe mamma ikke helt likte, siden det som vokste ut var grått!

Pappa, mamma og Markus - julaften 2008

Hun var sykemeldt fra ca. april til februar, så nå synes hun det er kjempekjekt å være tilbake på jobb, selv om det kun er 2 timer dagen, 4 dager i uken. Hun blir fortere sliten nå enn før, så legen lar henne ikke få jobbe lengre enn det helt ennå.
Og stort sett har hun det veldig fint, til tross for perioder der tankene kan bli litt negative. Men det skulle bare mangle!
Mamma har vært helt fantastisk gjennom alt dette, og jeg skjønner ikke hvordan man kan være så utrolig positiv som hun har vært mens det stod på som verst.

Hun er virkelig mitt store forbilde og verdens beste mamma som jeg er så uendelig, forferdelig glad i!

Her kan du lese mer om brystkreft, eller gi din støtte til kreftforskning:

http://www.kreftforeningen.no/