Frivillig barnløs og frivillig ugift. Ja, de finnes!

Nå tror du sikkert det har klikket for meg, det tror hvertfall de fleste.. Men: jeg har ikke lyst på barn.

Hver gang jeg forteller dette til noen, blir de helt månebedotten og sier jeg kommer til å skifte mening snart..
Og de blir like forbauset når jeg svarer "Nei, jeg gjør ikke det!"
Og det er så sykt vanskelig for noen å forstå! Og misforstå.. For mange tenker at siden jeg ikke vil ha barn, så er det vel fordi jeg hater dem.

Jeg er utrolig glad i unger.. Faktisk noe av det beste som har skjedd var at Markus, nevøen min, ble født. Jeg grein i sikkert en halvtime da Sandra fortalte hun var gravid. Du kan doble det da han ble født!

Men nå har jeg vel egentlig kommet fram til, gjennom mange års "forskning" at jeg ikke vil ha barn. Ever.

Jeg leste en reportasje i et blad om folk som er frivillig barnløse, og jeg kjente meg så utrolig godt igjen hos dem... Alle sammen elsker unger, og en av dem jobber til og med i barnehage, men kan aldri tenke seg barn selv. Helt normale mennesker altså, bare uten barn. Men det rare er at vennene deres kaller dem egoister på grunn av deres frivillige barnløshet!
Onkelen min har hatt samboer siden jeg var liten. De har ikke barn, og jeg ville aldri kalt dem egoister! Hvorfor skal frivillige barnløse være mer egoister enn andre? Det handler bare om hva man føler er riktig og hva man vil! Jeg synes ikke man skal få barn bare for å glede andre, man må ville det helhjertet!

Jeg har heller ikke noe behov for å gifte meg. Er jeg en egoist da, siden jeg ikke vil det? For det er mange av dem som ikke skjønner det heller... "HÆ, vil du ikke gifte deg??" Eller: "Men tenk på den fine diamantringen da?!"
De som kjenner meg, vet at jeg aldri kunne tenkt meg diamanter eller dyre smykker. Jeg synes ikke det passer meg, og dessuten hadde jeg vært dritnervøs for å bli ranet.

Lenge leve juggel fra H&M!

Lenge leve birth control!